(29.11.2007)
 Stian Flaskerud er en særdeles engasjert idrettesungdom fra Akershusidretten. Akkurat nå befinner han seg i USA og Florida, men også derfra sender han tanker om homofobien innenfor idretten. Stian er medlem og har hatt verv i Kolboten IL og basketgruppen der siden han var 14 år. Han startet som dommer og har siden da gått gradene, og sitter nå som styremedlem i Basketballforbundets ungdomskomité. Hans vinkling på homofobi holder seg til basketball, men den er nok like gyldig innenfor andre idretter.
2.november var det en sak på basket.no i forbindelse med at bladet Blikk hadde en artikkel på sine nettsider om holdningskampanjen basketballforbundet kjører, Shut up & Play. Artikkelen i Blikk pekte naturlig nok på homofili, og at som en del av opplæringen i Shut up & Play, skal man diskutere og være borte i temaet homofili. Har vi et problem med homofobe holdninger i norsk basket i 2007? Og er det lettere å være homofil i noen miljøer/steder fremfor andre?
Vi som driver med basketball:
• bryr oss ikke om du er stor eller liten
• bryr oss ikke om hvor du kommer fra
• ønsker flere som vi kan spille med
synes det er spennende med nye lag
vil at du skal ha det bra
Dette er holdninger som inngår i Shut up & Play. Burde det ikke også vært plass til “vi bryr oss ikke om hvilken legning du har?” Vi er tross alt kommet til 2007, vi sitter ikke i 1907, eller 1971, for den saks skyld. Året etter ble loven om at det å være homofil var forbudt opphevet. 30 år er altså gått siden homoforbudet ble opphevet. Hvor står vi i nå i forhold til hvordan det var for homofile, lesbiske og bi-seksuelle i å ha et normalt liv for 30-35år siden? Jeg tror selv det er blitt bedre enn det var, men ser vi på en undersøkelse publisert av NOVA(Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) 13. september 2007 der 11 500 ungdommer i ungdoms- og videregående skole i Oslo ble spurt, viste at homofile og bifile gutter og jenter er overrepresentert på trakasserings- og voldsstatistikken. Der en og to prosent av hhv. heterofile jenter og gutter opplevde mobbing i hverdagen, var tallet for homofile og bifile jenter og gutter hhv. 5 og 23 %.
Tallene for vold så alvorlig at den rammede har måttet oppsøke legehjelp, viser at hhv. 40 % og 18 % homofile og bifile gutter og jenter har opplevd dette, mot hhv. 13 % og 5 % for heterofile. Undersøkelsen viser også at mobbingen, truslene og volden hovedsakelig utøves av jevnaldrende og familie. -Er disse tallene tilfeldige? Dessverre velger jeg og tro det verste, at det er det ikke. At det er hhv. 27 og 13% forskjell mellom vold så alvorlig at en homofil gutt eller jente havner på sykehus fremfor en heterofil gutt eller jente, kan ikke bare være fordi at personen har slengt litt for mye dritt. Det eneste “feil” en person kan ha gjort, er å være homofil, lesbisk eller bi-seksuell. Jeg skriver “feil” fordi det ikke er noen feil. Like lite som man kan styre hvor man blir født, eller om man blir gutt eller jente, kan det ikke styres hvorvidt du er heterofil, homofil eller bi-seksuell. Mediefokuserte personligheter som biskop Ole Kristian Kvarme, har uttalt at han ikke ønsker homofile prester og biskoper, på bakgrunn av sin kristne tro. Da stusser jeg litt, for er det ikke også en kristen handling å inkludere og behandle alle mennesker likt? Grunnen til at jeg trekker inn kristendom i en artikkel her på basket.no, er at de miljøene man omgir seg med, kan være med på å forme holdninger en person får til, i dette tilfellet, homofile. Det får være en personlig sak hvorvidt man er religiøs eller ei, men en grunnleggende holdning i alle religioner, er at man skal inkludere alle mennesker, og man skal være en del av fellesskapet. Det å sperre noen ute for en filleting gjeldende om man liker gutter, jenter eller begge deler, blir for meg en helt fremmed tanke.
Hvert år slåes det opp i riksavisene at fotballforbundet etterlyser åpne homofile spillere. Det er greit at fotball er av landets største idretter, og en av verdens største, men når man ser fokuset i mediene, virker det som om at det bare er fotballen det handler om, og at det er fotballen som mangler åpne homofile utøvere. Ja, når idretten er så stor og interessen for idretten er så massiv, er det naturlig at det søkes etter noen som tørr å stå frem. Myten er at en homofil person vil få slengt kommentarer etter seg i garderoben og at personen blir frosset ut.
Det er ikke bare i fotball vi trenger forbilder og rollemodeller som kan stå frem, det gjelder for all idrett. De senere årene har mediene trukket frem håndballaget Rabalder, som gikk på Tv2 og vi har sett Homsepatruljen i amerikansk og norsk versjon på Tv3. Programmene trykket store deler av det norske folk til sitt bryst. Er det fordi de er så spesielt dyktige at det blir populære programmer, eller er det rett og slett fordi de er homofile det lages programmer. Svaret er naturlig nok det siste. Det som ikke ansees som helt vanlig, spilles på, og nysgjerrige som vi er skrur vi på tv-en. Programmer med homofile personer kan være med på enten og rive ned, eller bygge opp om fordommer folk sitter med hjemme i stua. Enten at alle homofile er feminine, alle homofile har peiling på mote, interiør og kan lage mat. Fordommene spilles på, og gjøres til underholdning. Men, det er også et stort men her. Det sitter også personer som har funnet ut av seg selv at han/hun er homofil, lesbisk eller bi-seksuell, og ser disse personene på tv-en surre rundt, og være stereotypen media fremstiller en homofil på. “Jeg er da ikke sånn” kan en tenke, og kanskje bli enda mer forvirret fordi en ikke passer inn i måten en homofil “skal være.” I februar i år uttalte Tim Hardaway at - Jeg hater homofile, og jeg liker ikke å være rundt dem. Jeg er homofob, og det burde ikke finnes i verden eller i amerikansk sport.” Denne kommentaren er med på å rive ned alt arbeidet som er gjort for å skape inkludering av homofile. En kjent og fokusert person som Tim Hardaway, burde, selv personlige meninger til grunn, se seg for god til å uttale seg på denne måten. Det spiller ingen rolle om du er homofil, lesbisk eller bi-seksuell. For det første er man verdt like mye, og for det andre har man like gode muligheter til å bli en flink spiller, trener eller dommer.
Hvor enkelt det er å stå frem som homofil, kommer som sagt anpå det miljøet man lever i. Vennene du omgir deg med, hvor du bor og hva du driver med på fritiden. Som vist i NOVAs undersøkelse viste det at mobbing, vold og trusler utøves av jevnaldrende og av familie. Familien og de tetteste vennene er av det som kalles primærgruppen av de man omgir seg med. De man har tettest kontakt med og som er med på å forme deg i starten av livet. Sekundærgruppen er skolekamerater, idrettklubben. Altså, personer man ellers omgir seg med, og som er en del av miljøet du vokser opp i. At du blir mobbet eller utsatt for vold av personer fra egen familie, må være noe av det verste. Og å få “jævla homo” slengt etter seg av jevnaldrende, være seg på skolen eller på banen, selv om kommentaren mest sannsynlig er slengt tilfeldig ut i kampens hete, kan gjøre situasjonen for en person som ikke er kommet ut av skapet, vanskeligere for å kunne leve med seg selv og legningen sin.
|
